2BUB, " De utrolige"

Jupp, her er vår "store klasse"!
(vi som ihvertfall nesten alltid er her)

Vi fyller ut de kjedelige dagene sammen. Og ja, hva mer kan jeg si enn at vi er noen vidunderlige folk!!

Den ømme morderen
Jeg la merke til henne flere ganger. Jente i et helt spesielt lys. Nesten daglig så jeg henne nede foran kjøpesenteret. Jeg hadde denne merkelige fornemmelsen av å kjenne henne, samtidig som hun var fullstendig ukjent for meg. Men gjennom å betrakte henne trådte det sakte, men sikkert frem en personlighet. En dag ble jeg stående like ved henne på konditoriet. Jeg stod i kø for å handle. Jeg hadde glemt matpakken. Tror ikke hun la merke til meg. Hun så iallefall ikke i min retning. Hun stod og snakket med en venninne. Begge kikket til høyre og venstre mens de snakket sammen. Det er ganske typisk for jenter i den alderen. Som om de tomprater like før teppet går opp for en eller annen forestilling.

Hun hadde på seg en slags t-skjorte med snøring i halsen. Den var åletrang og lignet sånne skjorter som var moderne i syttitallet. Nå la jeg merke til brystene hennes, de var velutviklede, litt større enn normalt, tror jeg. Kroppen hennes tegnet seg tydelig under den trange skjorten. Jeg la merke til en annen i den andre enden av lokalet. Han stirret også på henne. På brystene hennes. Og jeg lurte på om hun kledde seg sånn med vilje. Om hun ville vise seg frem, eller om hun bare fulgte en eller annen trend.

Hun hadde rett og slett en nydelig kropp. Ganske smal over hoftene, lange ben, en litt fyldigere mage enn jeg ville ventet, jeg ante navlen hennes der hvor skjorten sluttet. Et øyeblikk tenkte jeg at noen burde fortelle henne at det kan være farlig å stå sånn og nærmest by seg frem. Men så ble det min tur i køen, og jeg hadde betalt, de var gått.

Det gikk en ukes tid før jeg så henne nede ved senteret igjen. Hun stod utenfor konditoriet. Hun pratet med en eller annen. En større gutt kom ut av konditoriet, og hun ble med ham. Han virket ikke særlig trygg. Han var altfor gammel for henne. Jeg husker jeg tenkte : Jente, du ber om trøbbel... Jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte følge etter. Jenta hadde på seg et skjørt i dag som akkurat dekket rumpa hennes. Ja, akkurat. Og gutten, han virket voksen, mens han samtidig skulle være tøff. Han ville tøffe seg for den yngre jenta, ja, han var sikkert flere år eldre enn henne. De gikk et godt stykke mot togstasjonen. Jeg lå noen meter bak. For å ikke avsløre meg selv.

Den eldre gutten tok jentas hånd da de var passert togstasjonen. Hvorfor gjorde han det? Det var ikke på noen øm møte. Han var hardhendt. Ville jenta noe vondt. Plutselig skvatt jeg til. En lyd fra togstasjonen vekket min oppmerksomhet. Jeg snudde meg tilbake, de var borte. Jeg kjente hjerte mitt begynne å dunke, fort. Jeg visste at den vakre jenta var i fare. Jeg måtte handle, raskt!

I dette sekund var jeg ikke redd for at dem skulle se meg. Jeg gikk fort i retningen der jeg hadde sett dem sist. Jeg så vilt rundt meg mens adrenalinet pumpet. Jeg gikk fort, nærmest løp. Jeg ble andpusten av all stresset. Jeg måtte ta en pause. Jeg måtte tenke. I all min tenking hørte jeg et skrik, jenteskrik. Jeg fikk fart på bena mine med en gang, løp i retningen hvor skriket kom fra. Der var dem. Jenta nesten avkledd.

Jenta så meg komme. Hun frosset blikket sitt. Den eldre gutten stod med ryggen til, jeg gikk stille innpå ham. Slang ham ned i bakken. Holdt ham nede mens jenta løpe vekk. Hun løp fort, bare noen sekunder etter var hun borte. Jeg sukket, nå hadde nok jenta lært. Forhåpentligvis. Jeg grep gutten om halsen, så kom stillheten. Veldig stille..

Å nei, ikke nå igjen!
Skolen er ferdig å jeg sitter på den stappfulle bussen på veien hjem. Dette er virkelig stedet hvor jeg møter de gamle vennene mine fra ungdomsskolen. Her står vi tett og intimt, klistret inntil hverandre for at alle skal få plass på bussen. Det er alltid en kamp om å komme på bussen, og det er en kamp om å komme seg av. Denne tiden på døgnet er alltid stressende, selvom jeg får møtt mange kjente. Kampen om å komme seg av er hard. For har du stilt deg midt i gangen og skal av før de fleste andre så er det mye folk du må flytte på. Og det er ikke alltid lett, for det er alltid noen sløve idioter som ikke gidder å flytte på de tunge bena sine, så du må flytte på dem for dem.

Når denne kampen er ferdig er jeg endelig på vei hjem. Det er deilig å være ute av den lille bussen hvor du må stå inntil noen, og hvor du må puste inn andres lukt. Forferdelig spørr du meg! Så spaserer jeg hjem til mitt hus, endelig, og jeg aner ingen fred og fare. Jeg setter den lilla nøkkelen min inn i døra og åpner den med med et lite smil i munnviken. Men det smilet er ikke der lenge. For når jeg åpner døra merker jeg en forferdelig, illeluktende og skrekkelig lukt. Jeg tussler innover mot stua mens lukta bare trenger seg inn i nesa mi. Plutselig oppdager jeg noe. «Å nei, ikke nå igjen!» , ropte jeg med en irriterende stemme. For det jeg møtte i stua var en superstor nylaget bæsj. Åjoda, igjen var jeg ikke tidsnok hjemme til å slippe ut den dumme hunden. Typisk meg. Alltid er det jeg som må plukke opp etter den.

Opplevelsen rundt dette var kvalmende. For det første så tørket jeg bæsj som ikke engang var min, og for det andre så lå den på gulvet i stua. Gnidd ned i parketten. Hurra, for et minne! Det eneste jeg kunne gjøre med dette var jo selvfølgelig å plukke den opp å kaste den. Og for å si det sånn så vasket jeg ganske grundig på det gulvet etterpå. Ingen av de bakteriene skal komme på meg ihvertfall.
Hurra, for en fin hjemkomst!

Et dikt av Tove Ditlevsen

Det evige tre

Det er to menn i verden,
som bestandig krysser min vei,
den ene er ham jeg elsker,

den andre elsker meg.

Den ene er i en nattlig drøm,
som bor i mitt mørke sinn,
den andre står ved min hjertes dør,
jeg slipper ham aldri inn.

Den ene ga meg et vårlig pust,
av lykke som snart gikk bort,
den andre ga meg sitt hele liv
og jeg fikk aldri en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den andre er i et med den triste dag,
som drømmene drukner i.

Hver kvinne står i mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
èn gang hvert hundrede år kan det skje
at de smelter sammen til èn.

Min mening om diktet:

Jeg tror dette diktet handler om et dilemma hvor en kvinne har vanskeligheter med å velge imellom to menn som hun liker godt. Diktet beskriver hennes følelser om hvordan hun oppfatter disse to mennene og hvor i livet hennes de står. I diktet forteller kvinnen at hun elsker den ene, mens den andre elsker henne. Så det diktet forteller oss er at det er et forhold der hvor det også er innblandet en tredjeperson som forstyrrer forholdet. Og det syns hun tydeligvis er vanskelig. Min personlige mening av diktet er at jeg først ble litt forvirret da jeg leste det. Men etterhvert når jeg så på detaljene så skjønte jeg hva diktet egentlig handlet om, etter min mening. Jeg syns diktet var veldig fint, og det fikk godt frem handligen.

Å være positiv, det er kunsten å

se det beste i det meste og i de fleste.