Å nei, ikke nå igjen!
Skolen er ferdig å jeg sitter på den stappfulle bussen på veien hjem. Dette er virkelig stedet hvor jeg møter de gamle vennene mine fra ungdomsskolen. Her står vi tett og intimt, klistret inntil hverandre for at alle skal få plass på bussen. Det er alltid en kamp om å komme på bussen, og det er en kamp om å komme seg av. Denne tiden på døgnet er alltid stressende, selvom jeg får møtt mange kjente. Kampen om å komme seg av er hard. For har du stilt deg midt i gangen og skal av før de fleste andre så er det mye folk du må flytte på. Og det er ikke alltid lett, for det er alltid noen sløve idioter som ikke gidder å flytte på de tunge bena sine, så du må flytte på dem for dem.

Når denne kampen er ferdig er jeg endelig på vei hjem. Det er deilig å være ute av den lille bussen hvor du må stå inntil noen, og hvor du må puste inn andres lukt. Forferdelig spørr du meg! Så spaserer jeg hjem til mitt hus, endelig, og jeg aner ingen fred og fare. Jeg setter den lilla nøkkelen min inn i døra og åpner den med med et lite smil i munnviken. Men det smilet er ikke der lenge. For når jeg åpner døra merker jeg en forferdelig, illeluktende og skrekkelig lukt. Jeg tussler innover mot stua mens lukta bare trenger seg inn i nesa mi. Plutselig oppdager jeg noe. «Å nei, ikke nå igjen!» , ropte jeg med en irriterende stemme. For det jeg møtte i stua var en superstor nylaget bæsj. Åjoda, igjen var jeg ikke tidsnok hjemme til å slippe ut den dumme hunden. Typisk meg. Alltid er det jeg som må plukke opp etter den.

Opplevelsen rundt dette var kvalmende. For det første så tørket jeg bæsj som ikke engang var min, og for det andre så lå den på gulvet i stua. Gnidd ned i parketten. Hurra, for et minne! Det eneste jeg kunne gjøre med dette var jo selvfølgelig å plukke den opp å kaste den. Og for å si det sånn så vasket jeg ganske grundig på det gulvet etterpå. Ingen av de bakteriene skal komme på meg ihvertfall.
Hurra, for en fin hjemkomst!