Den ømme morderen
Jeg la merke til henne flere ganger. Jente i et helt spesielt lys. Nesten daglig så jeg henne nede foran kjøpesenteret. Jeg hadde denne merkelige fornemmelsen av å kjenne henne, samtidig som hun var fullstendig ukjent for meg. Men gjennom å betrakte henne trådte det sakte, men sikkert frem en personlighet. En dag ble jeg stående like ved henne på konditoriet. Jeg stod i kø for å handle. Jeg hadde glemt matpakken. Tror ikke hun la merke til meg. Hun så iallefall ikke i min retning. Hun stod og snakket med en venninne. Begge kikket til høyre og venstre mens de snakket sammen. Det er ganske typisk for jenter i den alderen. Som om de tomprater like før teppet går opp for en eller annen forestilling.

Hun hadde på seg en slags t-skjorte med snøring i halsen. Den var åletrang og lignet sånne skjorter som var moderne i syttitallet. Nå la jeg merke til brystene hennes, de var velutviklede, litt større enn normalt, tror jeg. Kroppen hennes tegnet seg tydelig under den trange skjorten. Jeg la merke til en annen i den andre enden av lokalet. Han stirret også på henne. På brystene hennes. Og jeg lurte på om hun kledde seg sånn med vilje. Om hun ville vise seg frem, eller om hun bare fulgte en eller annen trend.

Hun hadde rett og slett en nydelig kropp. Ganske smal over hoftene, lange ben, en litt fyldigere mage enn jeg ville ventet, jeg ante navlen hennes der hvor skjorten sluttet. Et øyeblikk tenkte jeg at noen burde fortelle henne at det kan være farlig å stå sånn og nærmest by seg frem. Men så ble det min tur i køen, og jeg hadde betalt, de var gått.

Det gikk en ukes tid før jeg så henne nede ved senteret igjen. Hun stod utenfor konditoriet. Hun pratet med en eller annen. En større gutt kom ut av konditoriet, og hun ble med ham. Han virket ikke særlig trygg. Han var altfor gammel for henne. Jeg husker jeg tenkte : Jente, du ber om trøbbel... Jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte følge etter. Jenta hadde på seg et skjørt i dag som akkurat dekket rumpa hennes. Ja, akkurat. Og gutten, han virket voksen, mens han samtidig skulle være tøff. Han ville tøffe seg for den yngre jenta, ja, han var sikkert flere år eldre enn henne. De gikk et godt stykke mot togstasjonen. Jeg lå noen meter bak. For å ikke avsløre meg selv.

Den eldre gutten tok jentas hånd da de var passert togstasjonen. Hvorfor gjorde han det? Det var ikke på noen øm møte. Han var hardhendt. Ville jenta noe vondt. Plutselig skvatt jeg til. En lyd fra togstasjonen vekket min oppmerksomhet. Jeg snudde meg tilbake, de var borte. Jeg kjente hjerte mitt begynne å dunke, fort. Jeg visste at den vakre jenta var i fare. Jeg måtte handle, raskt!

I dette sekund var jeg ikke redd for at dem skulle se meg. Jeg gikk fort i retningen der jeg hadde sett dem sist. Jeg så vilt rundt meg mens adrenalinet pumpet. Jeg gikk fort, nærmest løp. Jeg ble andpusten av all stresset. Jeg måtte ta en pause. Jeg måtte tenke. I all min tenking hørte jeg et skrik, jenteskrik. Jeg fikk fart på bena mine med en gang, løp i retningen hvor skriket kom fra. Der var dem. Jenta nesten avkledd.

Jenta så meg komme. Hun frosset blikket sitt. Den eldre gutten stod med ryggen til, jeg gikk stille innpå ham. Slang ham ned i bakken. Holdt ham nede mens jenta løpe vekk. Hun løp fort, bare noen sekunder etter var hun borte. Jeg sukket, nå hadde nok jenta lært. Forhåpentligvis. Jeg grep gutten om halsen, så kom stillheten. Veldig stille..